Fra galaksegrenser til kvantesammenfiltring: Oppdag hverdagens multivers blant den nye fysikkens innsikter paradokser og mysterier.

Vår hverdagserfaring begrenser ofte vår forståelse. Vi er vant til å gjenkjenne verden bare gjennom det vi kan se, ta på eller måle. Men under overflaten av denne "normale" oppfatningen finnes det mange andre virkeligheter. Fysiske realiteter, som unndrar seg våre sanser, eksisterer side om side med metafysiske dimensjoner, ladet med mening og mystikk. Tenk på makrokosmos og mikrokosmos: to ytterpunkter der hverdagen vår oppløses i nesten ubegripelige størrelsesskalaer.

I den fysiske verden åpenbarer universet seg i lagdelte nivåer av virkelighet. På det kosmiske nivået kan vi bare få et glimt av det uendelige. Den delen vi kan "se", representerer bare 5 % av hele det kjente universet. På det makroskopiske nivået, det vi oppfatter, virker vår virkelighet konkret. Men selv et enkelt objekt, som for eksempel en stol, skjuler en helt annen sannhet. På subatomært nivå står vi overfor et univers av partikler som følger kontraintuitive fysiske lover. Eksperimenter med kvantesammenfiltring viser hvordan to partikler på subatomært nivå kan kobles sammen momentant over store avstander, som om de ignorerte begrepet tid og rom. Albert Einstein og Niels Bohr var de første til å rokke ved fundamentet for vår virkelighetsoppfatning da de forsøkte å besvare det berømte spørsmålet: "Finnes månen når ingen ser på?"

Ved siden av de fysiske nivåene strekker metafysikkens gåtefullhet seg. Metafysikken undersøker det som ikke umiddelbart kan oppfattes, og stiller spørsmål ved selve essensen av tilværelsen. De gamle grekerne, som Platon, forestilte seg en verden av "ideer", perfekt og uforanderlig, som den materielle verden bare var en svak kopi av. Vi husker alle alle allegorien om hulen: De lenkede menneskene skimtet bare skygger på veggene, men fikk aldri se det direkte lyset fra den sanne solen.

Vi finner også beslektede begreper i østlige filosofier. Den indiske tradisjonens "Māyā-slør" beskriver fenomenverdenen som en illusjon som tilslører virkelighetens sanne essens. Religioner, mystikk og åndelighet tolker derimot denne usynlige dimensjonen som et sted der sjelen eller "selvet" forbinder seg med det transcendente.

Men hvordan kan vi skille mellom det fysiske og det metafysiske? Dette spørsmålet leder oss til et av filosofihistoriens mest dyptgripende spørsmål: Hva er virkeligheten?

Antikkens greske tenkere, som Aristoteles, forsøkte å dele verden inn i substans og ulykke. Substans er det som eksisterer i seg selv, mens ulykke er det som eksisterer i forhold til noe annet. Deres undersøkelser la grunnlaget for årtusener med spekulasjoner.

I dag fortsetter forskere, i likhet med filosofer, å stille spørsmål ved seg selv. Moderne fysikk har for eksempel kombinert klassisk ontologi med kognitiv relativisme. Ifølge Werner Heisenberg, usikkerhetsprinsippets far, modifiserer observasjonen i seg selv det observerte objektet. Vi kan med andre ord aldri kjenne virkeligheten på en "ren" måte. Det vi oppfatter, er alltid en refleksjon av vår involvering i den kognitive prosessen.

Vi er altså begrenset av våre kropper, våre sanser og vårt språk. Men ønsket om å vite hva som er virkelig, driver oss forbi alle vanskeligheter og inn i kunnskapens territorier .